Gruppen befinner seg nå I den runde skogen. Sigøynerne ser mutte og lite vennlige ut, så dvergen bestemmer seg for å bli der for å *sett inn aktivitet* mens resten av gruppen leter etter trollmannen. Ved øksenavigering bestemmer gruppen som nå har en betydelig høyere gjennomsnittlig høyde seg for hvilken retning de skal gå. De er oppe på en kolle, og alt virker identisk. Skogen er underlig stille. Druiden deduserer at dette er grunnet den totale mangelen på liv.
De finner etter hvert en gammel brostensvei. Den er ikke gul. De følger denne, og da de kommer til et veiskille bestemmer de seg for å sette et merke i et tre. Da de kommer tilbake etter å ha kommet til veiens ende i en plass oppdager de at merket har visket seg ut, nesten som om treet skal ha grodd sammen igjen. De konstaterer at dette er underlig, og fortsetter den andre veien, etter å ha laget en liten varde av sten.
Etter hvert som de går finner de ytterligere tegn på bebyggelse. Det er murer, hvelvinger og etter hvert små plasser. Til slutt finner de en liten ruinby. Det er stort sett bare gamle vegger av sten, og ikke så mye å se på, men etter hvert ser de en iøynefallende statue. Den er gammel og slitt, men man kan likevel se at den forestiller en menneske skikkelse som er halvt menneske, halvt skjelett. Ved nærmere inspeksjon har den et ekte, ferskt øyeeple satt inn i øyenhulen. På sokkelen står det ”Jeg misunner natten.” Gruppen skutter seg, og går videre.
En time senere befinner de seg på toppen av en ås, og ser nedover i dalen de har gått gjennom. Åsen kunne ikke sees der nede fra, selv ikke fra luften. På åsen er det et tårn av glass. Rangeren går inn, og klatrer til toppen. Derfra kan han se en stor bygning hugget ut i sølv i det fjerne, som ikke kan sees nedenfra. Han finner også en kikkert med et øye istedenfor glass. Med kikkerten kan han også se sølvhuset, men i stikk motsatt retning. Gruppen deduserer at man må ta på tårnet eller se gjennom kikkerten for å kunne se glasset. De småkrangler litt om hvorvidt de skal bli eller gå videre, men bestemmer seg til slutt for å dra mot sølvbygningen. De river av dørhåndtaket på tårnet for å kunne se retningen. De merker seg at formiddagen har gått fort, mye raskere enn gir mening, men de drar nå likevel av gårde.
Kvelden kommer raskt i den runde skogen, faktisk bare to timer eller så etter at solen var på sitt høyeste, og når det først blir natt er det som om noen blåser ut det eneste stearinlyset. Med litt magi og lys får de likevel til et bål, og rangeren tar første vakt. Etter en stund ser han et underlig rødt lys i utkanten av lyssirkelen, og hører en underlig lyd bak seg. Det er statuen. Den står rett bak ham, helt lik som tidligere på dagen, med unntak av at øyeeplet har byttet side, og inskripsjonen tyder nå ”Jeg misunner dagen.” Han snur seg for å vekke de andre, da han ser at alt unntatt den lysende stenen er borte. I det han ser opp er statuen plutselig på den andre siden av ham. Dette pågår, og skremmer, inntil alt plutselig er som før (Druiden glemte detaljene her grunnet en gullfiskwildshape). Da han får vekket de andre oppdager de at kikkerten var borte. (Eller glassdørhåndtaket. En av tingene, uansett.).
Den neste dagen vandrer de til de kommer til en elv. Den er en tyve meter bred, og har ingen bro her, ei heller kan noen sees. Elven ser ut til å være rennende gull, men virker å ha samme konsistens som vann. Det er og på rundt den samme temperaturen som magma. I vannet/gullet flyter et levende øyeeple. De bestemmer seg for å se på elven mens de holder glassbiten, og da kan de skimte en nesten usynlig bro av glass over elven. Den viser seg å være påstolbar, og med litt flygning over av glassbiter, wildshaping og bæring av grevlinger kommer de seg trygt til den andre siden. Der, ikke fryktelig langt unna, ser de sølvslottet.
Det er stort, laget av sølv og har mange trapper. Alt er også dekorert med inngraverte øyne. Gruppen banker på, og døren åpnes av en mann som ser ut til å være i tyveårene og er kledd i vagt trollmannsliknende klær. Han spør hvem de er, og hva de gjør her, men slipper dem likevel inn. Også inne i slottet er alt laget av sølv, til og med teppene. De presenterer seg, og forklarer kort hvem de er. Mannen ser ikke ut til å bry seg. Han kaller seg selv Tjeneren til De som ser. Han byr dem på drikke, og viser dem rundt i slottet. Han er meget vag, og nevner stadig De som ser. Han viser dem også et skattkammer, der clericen gjenkjenner en skinnende rød flaske. Han sier at De som ser kommer til dem når De som ser vil.
Etter en stund tar rangeren opp det at Gruppen ikke har noe sted å sove. Tjeneren ser unnskyldende på dem, i det de alle spontanbesvimer.
Det virket som et sted å ta pause, og jeg er lat nå. Skriver ferdig i morgen.
*ahem* Dette er det jeg husker. Jeg er litt usikker på nøyaktig hvor vi sluttet og neste sesjon begynte, men jeg tror ikke så mye mer skjedde forige uke. Beklager at det tok lang tid.
Da de våkner finner de seg selv lenket etter håndleddene til en vegg. Tjeneren forklarer at han ikke hadde noe valg, og at De som ser er på vei. Rangeren krangler seg etter hvert til et siste måltid, og til å få sluppet én hånd løs til dette formål. Han klarer så å sparke Tjeneren i ansiktet, og å få løsnet den andre hånden sin. Han plukker raskt opp et sverd fra haugen med utstyret til Gruppen, og bytter mellom å true Tjeneren og å slippe løs de to andre. Tjeneren sier at de ikke må gjøre dette mot ham, at han bare gjør det for å holde seg i live, at det er å spise eller bli spist og kan ikke Gruppen være så snille å vente til De som ser kommer? Svaret er et rungende nei, og de flykter ut døren og smeller den igjen i det Tjeneren trekkes mot midten av rommet. Så kommer skrikene.
Gruppen løper først mot skattekammeret, hvor clericen ønsker å finne seg en ny rustning. Dette blir det imidlertid ikke noe av, da alle gjenstandene i rommet er i ferd med å bli til sten. Han legger dog merke til den underlige røde flasken fra drømmen sin, og klarer å raske den til seg før de flykter ut av rommet.
Vel ute legger de merke til at det plutselig har blitt mørkere. Betydelig mørkere. Svart, faktisk. De skaffer seg på et eller annet vis, antagelig ved hjelp av magi, et lys. Etter en hastig diskusjon bestemmer de seg for at det ikke tjener noen hensikt å flykte ut i skogen, da det er midt på natten og De som ser alltid kan overvåke dem. Isteden trekker clericen frem flasken, og åpner den. Tykk, sort røk velter ut av åpningen, og plutselig står det foran dem en stor, fryktinngytende skikkelse.
Skikkelsen er for så vidt humanoid, men har rød hud, og ser generelt demonisk og lite trivelig ut. Han presenterer seg som en ånd, og det fremgår at clericen som hans nye mester har tre ønsker. Hans første ønske er å komme ut av skogen og å finne drømmenes bok. Det gjennomføres. Han forsvinner ut av rommet, og befinner seg plutselig i et stort bibliotek. Ånden peker ut Boken, en stor, gammel bok, og i det clericen skal til å ta den begynner alt plutselig å bli sort, og DM erklærer ham ikke lenger i denne verden. Spilleren tar PHB og skipper lykkelig ut for å reinkarneres.
De andre to er mer spesifikke. De vil tilbake til sigøynerleiren, begge to, med alle animal companions, og helst være i livet ved slutten av det. Ånden synes dette er i overkant spesifikt, men mot løfte om frigjøring etter gjennomføringen av dette sier han seg villig. Rangeren og druiden får riktignok en mindre behagelig reise enn clericen; de dras hele veien langs bakken, men tilgjengjeld overlever de. Sigøynerleiren er som da de forlot den, og den spontannarkoleptiske dvergen er der stadig. De bytter flasken ånden var i mot en ny side i Drømmenes bok, og følger etter sigøynerne ut.
Neste gang gruppen våkner befinner de seg midt på et jorde midt i ingensteder. Det er kjølig og grått, og en rekke bønder gjør bondeting på jordet. En av dem kommer bort til gruppen, men de snakker ikke noe forståelig språk, og er skeptiske til skallene de vises. Etter hvert kommer to andre skikkelser opp til dem. Den ene er tåkevekteren hvis navn høres litt ut som Adam Smith eller noe lignende snakker litt darkonesisk, og forteller dem at de er i den lille mordentiske landsbyen Ivorshire (Staving?). Det er senhøst, og snøen er på vei, fortelles de. De blir bedt om å følge tåkevekteren til justiskontoret, og om å legge fra seg alle våpen og dverger i vognen.
De får etter hvert forklart sheriffen at de er gjennomreisende som kjørte seg ville i tåken, og de får vite at vinteren kommer og at de for sitt eget beste må overvintre i byen. Det eneste ledige stedet å få bo er hos byens begravelsesagent Thaddeus Post, som er den eneste andre i byen som kan darkonesisk. Gruppen er ikke overbegeistret over å måtte bli i en bitteliten by i midten av ingen steder i månedvis, men de innser at de ikke godt kan dø i en snøstorm heller, og blir med tåkevekteren til herr Post.
Begravelsesbyrået Post & sønner er midten i byens eneste hovedgate, og tar seg av alle eventuelle dødsfall blant de rundt 50 innbyggerne i landsbyen. Gruppen blir gitt et rom, får dumpet fra seg dvergen, og blir informert om at de må jobbe mye for å passe inn i den lille landsbyen. Og lite skjedde før neste onsdag.
Dette innlegget er endre av Susanne: 06/05-2010 - 19.54
Hjelp
Ole von der Fossheim sa den 18/02-2010 - 18.14:
Fint å ha deg med.
...
