Skedsmokorset Spillforening: [D&D v3.5] Mørketid - Skedsmokorset Spillforening

Hopp til innhold

Side 1 av 1
  • Du kan ikke starte et nytt emne
  • Du kan ikke svare i dette emnet

[D&D v3.5] Mørketid Kampanje med onde karaktererer Gi emnet karakter -----

#1 Bruker er logget av   Storhertug Aslak 

  • Doomsday Inc.
  • Gruppe: Styret
  • Innlegg: 572
  • Ble medlem: 28/05-07
  • Kjønn:Mann
  • Yrke: Sosialarbeider
  • Sted:Schloss Misthausen
  • Navn:Aslak Rustad Hauglid

Postet 27/03-2015 - 20.37

System: D&D 3.5
Sjanger: Sandkasse
Spilleder: Aslak
Spillere: Valle, Ole, Lene, Henrik

Ja, dere har ventet, og her er den,tråden til vår nye kampanje. "Mørketid" blir en sandkasse kampanje satt til det kalde nord under et gullrush. Rollene vil få mulighetene til å engasjere seg i samfunnet for å oppnå egne mål. Det blir plenty med faksjoner man kan bygge allianser med eller fiendskap i mot. Ute i villmarken kan man jakte, utforske, søke skatter, lete etter gull og diverse annet. Været er hardt, naturen utilgivelig. Bare de sterkeste klarer å bygge seg en fremtid. Nytt for denne kampanjen er det faktum at spillerne skal spille onde karakterer...

SETTING: Manik- Det Kalde Nord

Manik er et landområde rikt på naturressurser, men det har aldri vært tett bebodd. Dets beliggenhet langt mot nord betyr både et ugjestmildt klima og vill natur ikke mange ser lettvint profitt i. Manik tilhører kongeriket Kontrava, men rikets konge var ikke videre interessert i å dytte sivilasjonen sin opp mot polarsirkelen. Det skulle det imidlertid bli en forandring på- plutselig en dag rapporterte en jeger at han hadde funnet noe i en elv i fjellene- GULL! Raskt forandret både myndighetene og hvermanns holdning til Manik seg drastisk. Rike folk som ønsket seg enda rikere, fattigfolk som ville ha en sjanse til å nå de store høyder i livet, naboen som følte at han levde et kjedelig liv... alle slapp de det de holdt i hendene og strømmet nordover, tett fulgt av en skare handelsmenn, svindlere, vertshuseiere og andre opportunister som så muligheten til å bli rike på andres jakt etter rikdom. Men myndighetene var slue og kom dem i forkjøpet. De sendte eksperter til området for å foreta en grundig vurdering. Resultatene viste at selv om området var rikt på gull, ville det kreve altfor store ressurser å skulle utvinne under ett flagg. Kontravas byråkrater klekket ut en snedig plan. De minnet nybyggerne på at området var statens eiendom, og delte opp områdene der folk ønsket å lete etter gull i skjerp. Håpefulle kunne kjøpe skjerp av staten, som ga dem retten til alt gullet de fant på området sitt. Kontrava bygget også en by i grenselandet til den virkelige villmarken, som de kalte Iqic, Nordens Port. Her ble det blant annet anlagt en bank som kjøpte gullklumper av graverne og ga fattige håpefulle lån med renter akkurat så høye at en anselig del av eventuelle gullfunn ville havne tilbake i statens lommer. Et statssponset geologisk kontor analyserte jordprøver, og staten skattet forretningene som supplerte gulleterne med alt de ville ha. Kongen var godt fornøyd. Selvsagt klarte mange gullgravere og enda fler selvstendig næringsdrivende å gjøre seg rike på gullfunn, og samfunnet vokser den dag i dag- fire år etter byens grunnleggelse. Men samfunnet og klimaet er også hardt... mange er de som har tapt drømmer, penger og enda til livet sitt i jakten på den store sjansen...


***

Som det kommer frem av kartet (håper jeg) er Manik et ganske stort område. Har ikke helt perspektivet på avstander enda, men selv de korteste avstandene mellom tettsteder er minst en dagsmarsj på godt føre. Kampanjen vil starte i det dere ankommer Iquic- Nordens Port, som er den eneste byen i nord og hjertet for all aktivitet i regionen. Her følger informasjon om andre steder i regionen, inndelt i...

Distrikter og terrenger (og hvor de er å finne):


-Karmskog (diger skog i sørvest): Elven Isflo strømmer igjennom denne tette, mørke skogen og ender opp i sjøen Flovann, like utenfor Iquic. Av denne grunn er det denne skogen det foregår mest tømmerhogst i. En liten gruppe fast beboende tømmerhuggere suppleres av innflyttere i sommerhalvåret og jobber lange, harde dager for å felle og fløte tømmer som kan selges på markedet. Karmskog har gamle, sterke trær av god kvalitet, og tømmeret derfra er etterspurt til skikkelige byggverk i syd. Driften er derfor lønnsomt, dog mer for eierne av tømmerleirene, som sitter i Iquic og teller penger mens veden flyter ned fra skogene. Det skal sies at man ofte må kjempe en hard kamp for treet: Karmskog er bebodd av en liten gruppe snøalver som har inngått en allianse med en druidekult som tilber Obad-Hai. Ferdamenn og tømmerhuggere møter denne trusselen med økser og buer, men når alvene kjenner skogen som baksiden av hånden sin, og druidene kan vende naturen selv mot rovdriften, tar det mye tid og krefter fra arbeidet man ønsker å gjøre. Naturens beskyttere blir mer og mer plagsomme, og rike menn stryker seg nå i skjegget og vurderer en endelig løsning på problemet...

-Fell (skogen i sørøst): Fell er en mindre skog enn sin bror i vest, men den har et rikere antall ville dyr. Den er derfor en yndet jaktmark for jegere som fanger dyr med bue og feller for kjøtt, hud, pels og horn. De passer dog på å ikke jakte for langt mot øst, da de nødig vil tre inn på territoriene til ting som lever der.


-Lovns Mark og vulkanen Garo (helt i sørøst): En forblåst ødemark som var en skog for noen år siden. Vulkanen Garo, det eneste fjellet i mils omkrets, hadde en voldsom, eksplovis utblåsning for seks år siden som la området rundt i grus. Nybyggerene ser det ikke som verdt det å slå seg ned i nærheten av en aktiv vulkan, særlig da den ser ut til å ha tiltrukket seg monstre... ildkjemper, går det rykter om.


-Aman (nord for Lovns Mark): Denne dalen mellom to lave fjellklynger reiser bare de tøffeste jegere til. Dyrene som kommer herfra er mange hakk større og farligere enn de man ellers finner i villmarken. Alt fra disse blodtørstige beistene selger for god pris, men å få tak i dem er alt annet enn lett. Å slippe unna Aman med livet i behold sikrer ens rykte som en skikkelig tøffing.


-Sjødistriket (mellom havet, Ibenkløft og Aman): Et massivt område flatt land der man kan finne fem gigantiske sjøer: Kvitsjø, Yornin, Ørnsjø, Avenarem og Nevern. Folk kommer hit for jakt og fiske. Det er også et populært område for sporter hundekjøring og roing, som det arrangeres mesterskap i i sommerhalvåret. Det har vært gjort forsøk på å dyrke jorden her uten hell- landskapet egner seg ikke til en fredelig tilværelse, virker det som. Når det er sagt er det ikke mange trusler i sjødistriktet, på tross av at det er omringet av farlige steder. Ut mot havet lever noen grupper isdverger.

-Ibenkløft: En serie kløfter som går dypt ned i jorden mellom fjellene. Antas å holde mange grotter, noen som kanskje enda til går helt ned i Dypriket, men ingen har sjekket- de er sannsynligvis bebodd av alskens uhumskheter. Man vet i det miste at det bor arktiske gobliner der.

-Keeluts Tenner: Den ene fjellkjeden som blokkerer veien til det kaldeste nord. I skyggen deres ligger Keelut-dalen, der det har blitt gjort aller flest gullfunn. Det er hit gullgraverne reiser, i håp om å bli rike på sine nyvunne skjerp. Området har sine farer, men gullgraverne er tøffe- og ekstremt territoriale. Å tusle rundt i området uten mål og mening er ikke anbefalt. Før du vet ordet av det blir du jaget vekk med fakler og hakker.

-Ritternutene og Ritterdalen: Den andre fjellkjeden som holder ting inne og ute av det kaldeste nord. Svært, svært få prøver lykken i Ritterdalen. Enda få forsøker å ta seg over Ritterpasset eller Ritterbreen. De ligger nemlig nærme- for nærme- Elghorndalen, stedet med Maliks skumleste rykte. Her ligger etter sigende en forlatt by reist av onde magikere som forsket på død og kulde. Stedet har stor interesse for arkeologer og arkanske forskere, men fjellene rundt dalen vrimler av vandøde som holder de fleste unna. Om de er spredte og lederløse om dagen, er det et sikkert tegn på ulykke å havne i fjellenes skygge. Når sollyset forsvinner kommer Elghornkongen frem fra dalens dyp- en mystisk skikkelse som kommanderer de vandøde og jager vekk inntrengere i fjellene med morderisk hat. Ingen har sett kongen, men de har hørt den isnende stemmen hans på vinden og følt hans onde blikk fra vandrende liks tomme øyenhuler.

-Kaskae-Passet og det som er lenger nord: Om man skal lenger nord enn Manik av en grunn er Kaskae-passet veien å gå. En bred, fin vei gjennom fjellet reist for århundrer siden av.. hvem vet? Dverger? Kjemper? Lenger nord enn passet er det imidlertid lite å finne. Bare mil på mil med forblåst tundra før man endelig når ishavet. Her fins det etter sigende forstkjemper, sabeltanntigre og store hvaler, men alt man har å gå på er rykter.

Det var naturen, over til...

Tettsteder i Manik:


-Iqic, Nordens Port: Den eneste byen i området, reist under begynnelsen av gullrushet for å være hjertet for all sivilisert aktivitet i Manik. Kommer også til å være kampanjens hjerte. Mer informasjon i senere post.

-Iben-Sta: Et større tettsted bygget som knytepunkt mellom Glen og Ritterport, de to landsbyene reist og drevet av gullgruverne. Har, nest etter Iquic, best muligheter for handel og vandel, og har færre restriksjoner fra lovens side (man kan for eksempel handle med gullklumper. Etablerte gullgravere reiser hit for forsyninger under de lengre øktene sine.

-Glen og Ritterport: Stedet å være for de som leter etter gull. Glen er plassert ved den eneste inn og utgangen fra Keelut- dalen om man ikke tyr til elven. Billige salooner/vertshus, billig sprit, billig utstyr- kvaliteten går fort ned når man er desperat nok etter å hamstre for nye letinger. Glen er med tiden blitt et tettknyttet samfunn der selv de aggressive gullgraverne knytter bånd over sitt virke. Men industrispionasje og tyveri, det skal de ikke ha! Loven blir ofte tatt i egne hender, og lynsjinger er ikke fremmed for beboerne. Ritterport har mye av den samme "sjarmen"; men de som våger å grave etter gull i nærheten av Elghorndalen er ofte mer innesluttede og alvorlige.

-Lakstad: En liten landsby nord for Karmskog, grunnlagt ene å alene for fiske av laks og ørret i den strie elven. I sommerhalvåret er stedet travelt og ivrig, om vinteren, nesten ubebodd.

-Vildenvegg, Tropp og Donner: Tømmerlandsbyene. Når de ikke er i leirene sine er de som driver hugst i ett av disse tettstedene for godt selskap og forsyninger. Kameradiet er ikke så høyt som hos gullgraverne- de jobber jo for rivaliserende selskaper, så og si. Vildenvegg er størst og har kortest avstand til flest skogbruk. Tropp er fløternes landsby, og et hjem for et stort marked i helgene. Donner har flest problemer med alliansen mellom alver og druider, men har også de mest hardbarkede ferdamennene.

-Snøvern, Yvalo og Kvitleir: Tre tettsteder i Sjødistriktet. Populære reisemål om sommeren, bebodd av jegere, fiskere og diverse sekundærnæring. Snøvern er også stedet man drar til for hundekjøringsløpene om sommeren, mens Yvalo er vert for roing og sportsfiske (isfiske om vinteren). Kvitleir kalles ofte 'Skitleir" på folkemunne, da den har et dårlig rykte på seg for å huse diverse avskum og forbrytere fra lenger sør.

-Jostenhold: Et større samfunn isdverger som var i området før gullrushet. De er hverken vennlige eller gjestfrie, og man gjør best i å la dem i fred. De har fler, mindre samfunn langs kysten.

Dette er selvølgelig ikke ALT som er i Manik. Mer info vil komme etter hvert, fler ting vil bli utformet i løpet av kampanjen. Men nå er det bare å komme med deres egne spørsmål og historier!

Vedlagt fil  img010.jpg (2.48MB)
Antall nedlastninger: 18

Dette innlegget er endre av Storhertug Aslak: 27/03-2015 - 20.42

"Night Falls, Everyone Dies"
-Common Ravenloft Saying

Gud, hvilket terningkast,

der satte orken fast.
Orken var propful av had,
nu haver den blivet salad!
XP er ikke det verste man har,
og om litt er levelen klar.
-Svantes ulykkelige dag
2

#2 Bruker er logget av   Henrik 

  • Mr. Top-Hat
  • Vis galleri
  • Gruppe: Triumviratet
  • Innlegg: 565
  • Ble medlem: 24/09-09
  • Kjønn:Mann
  • Yrke: Student
  • Sted:Oslo

Postet 30/03-2015 - 12.39

Telchar Balkhagal
Vedlagt fil  dverg.jpg (29.26K)
Antall nedlastninger: 2
Telchar ble i sin tid født inn i Balkhagal-klanen, en nomadisk stamme av isdverger som streifet opp og ned langs den forblåse kysten nord for Sednas Bukt i takt med årstidene.
Stammen livnærte seg hovedsakelig på jakt og fiske av sel, hvalross og andre arktiske dyr, og som en følge av dette levde stammen et hardt liv som ledet til harde dverger uten frykt
for hverken kulde eller slit, og blant denne gruppen av harde og tøffe dverger vokste Telchar opp til å bli regnet som en av de hardeste og tøffeste. Til tross for den respekten han nøt
fra sine jevnaldrende og yngre dverger for sin store fysiske styrke, sin enorme utholdenhet, og sin iboende kløkt opplevde han dog en varsomhet og distangsering fra stammerådet,
en gruppe av de eldste, klokeste og mest respekterte medlemmene av stammen som ledet den og var de eneste som visste hvor man kunne finne meterialet som var opprinnelsen
til stammens navn og hvis de solgte til Jostenhold mot de ting de ikke kunne finne elller lage selv - Blåis, også kjente som Evigis, en blålig istype som etter sigende kunne finnes dypt
inne i isbréer langt mot nord, sterkt som stål, lett som is, nesten umulig å smelte, og som holdt en lav, iskald temperatur uavhengig av omgivelsene rundt seg. Telchar konkluderte etter
hvert med at skjønt stammerådet nektet ham hans rettmessige plass blandt dem ville de ikke kunne gjøre det samme dersom han kjente hemmeligheten om blåisen, og han satte seg
derfor som mål å få lurte det ut av en av onkelene hans som satt i rådet. I flere år innyndet hans seg hos onkelen, smisket og lokket, lurte og tagg, og gjorde det han kunne for å få lirket
hemmeligheten ut av ham. Men hverken med søte ord, tjenester, bønn eller alkohol greide han å få overtalt onkelen til å innvie ham i hemmeligheten. Og en kveld han selv var dypt beruset
på sistnevnte bestemte han seg for at kunne det ikke lirkes ut med list, så fikk han gjøre den med tvang, og den som ikke vil, han skal!

Minuttene ble til timer, og kort tid etter soloppgang trakk onkelen sine siste åndedrag og innkasserte sin seier; For Telchar visste like lite nå som han hadde gjort kvelden før. Drapet gikk
dog ikke upåaktet, og skjønt det måtte et halvt dusin dverger til greide de til slutt å nedkjempe ham og legge ham i lenker. Skjønt stammen hadde få regler var nå den strengeste brutt, da
en dverg hadde løftet sin hånd mot en annen og tatt hans liv, og en slektning på toppen av det hele, så det fantes ingen tvil om at han måtte straffes. Stammerådet var dog skjønt enige om
at eksil var for mild en straff forbrytelsens brutalitet tatt i betraktning, men den samme loven han hadde brutt hindret dem i å kunne henrette ham slik mange i stammen og spesielt enken
krevde...

Telchar opplevde så til slutt etter uker i fangenskap å bli slept ut av teltet han hadde sittet lenket i, strippet for klær og utstyr, kjørt ut i isødet med hundeslede og dumpet midt i ingenmanns-
land i midten av en sterk snøstorm med beskjed om at han var forvist, og at stammen hadde informert de andre isdvergene om hans ugjerning slik at han var for pariah å regne uansett
hvor han gikk før de kjørte sin vei og forsvant i stormen. Telchar spyttet etter kjelken bare for å se spyttet bli til is før det traff bakken. Forvist! De kunne pakke det inn i pene ord alt de ville, men
dette var ikke en forvisning, det var en henrettelse! Så de hadde ikke vært villige til å selv få blod på hendene og drepe ham, men hadde forvist han under en storm i den tro at det ville drepe
ham, slik at de siden kunne påstå at de ikke var mordere. Svake tåper! Hvis de trodde en storm skulle greie å knekke ham kjente de ikke Telchar Balkhagal, og han så frem til den dagen han
skulle få dem til å angre på sin 'barmhjertighet'. Og med de tankene begynte han å vade gjennom snøfonnene sørover.

Det var en frostbitt dverg kledd i blodig ulveskinn som fire dager senere kunne snøflakene falle mer sparsomt og visste at han var trygg. Og mens stormen døde rundt ham kunne han føle...
ikke et nærvær akkurat, men en interesse, noe som hadde merket hans kamp mot elementene, hans styrke og hans vilje til å leve, og som bifalt dette, applauderte det og lovet ham dets gunst
så lenge han fortsatte å vise samme styrke og dødsforakt. Og i sitt kalde mørke hjerte visste Telchar at det var stormens skaper som talte til ham, at Thrym -frostguden- var villig til å gi ham en
sjanse til å vise seg verdig, og mens hatet mot stammen brant kaldt i brystet hans sverget han seg til Ham og fortsatte sin ferd.

TBC: Kommer mer når jeg vet mer om resten av dere og har en ide om hvordan og hvorfor vi samarbeider.

Utseende:

Telchar er en kraftig plugg av en dverg, med kraftige armer og bein, isblå hatfulle øyne, og rustrødt hår. Kroppen er dekket i arr etter kamper mot ville beist og bevæpnede menn, og store deler av
beina og den venstre armen er dekket i hvitt arrvev-arr etter frostbittene han pådro seg under stormen. På eventyrets begynnelse går han kledd i tykke pelsklær og en bulkede, men godt vedlikeholdt
platerustning, bevæpnet med en stor dobbelbladet øks og kasteøkser.

Dette innlegget er endre av Henrik: 30/03-2015 - 12.45

Jeg streeener bort til døren!
1

#3 Bruker er logget av   Selene 

  • Empress of Rokugan
  • Gruppe: Medlemmer av SKSF
  • Innlegg: 663
  • Ble medlem: 22/05-04
  • Kjønn:Kvinne
  • Sted:Lillestrøm
  • Interesser:Rollespill: L5R, D&D (3.5!), Pathfinder, Ars Magica, Scion.
    Brettspill: Arkham Horror, Red Dragon Inn, Ninja: Legend of the Scorpion Clan.
    Kortspill: L5R.
    Annet: DDO, Heian historie, geisha, kimono, kostymer.
  • Navn:Lene Jakobsen

Postet 06/04-2015 - 03.50

Kára Beornsdottir
Den ville og stormfulle datter av bjørner

Postet bilde
Musikk!

Heks, visekone, dommedags-profet, åndemaner og spåkone; alt dette og mer har Kára blitt kalt i Manik.

Originalt tilhørte hun en stamme nomadiske krigere kjent som Blodrød-Klo Stammen, som streifer fritt i Manik etter hva de føler for. Selv ser de på seg selv som frie folk med stort mot og rett til å ta det de vil fordi de fortjener det da de er de sterkeste og tøffeste, men alle andre kaller dem bøller, barbarer og blodtørstige plyndrere. Kára var kanskje aldri den sterkeste blant dem, selv som barn, men hun viste tidlig andre talenter som satte redsel selv i stammen. Fra barnsben av kunne hun ofte si hvem som kom til å dø når krigerne gikk ut på plyndring, og jo oftere hun hadde rett, jo mer ble hun mislikt. Helt til en dag hvor en av dem hadde hatt nok og ropte at hun måtte være barn av en demon for å ha disse evnene. Det ble ett kraftig basketak mellom familie, redde stammefrender og Kára, men det endte med at noen brøt henne i bakken og lugget ut deler av håret hennes... som visstnok avslørte horn som hadde begynt å vokse over tinningen hennes! Når dette ble avslørt var det plutselig ingen som kunne finne moren hennes heller og det ble bestemt at hun hadde demonblod i seg. Men de var redde for å drepe henne, da noen av dem trodde at hennes ånd ville hjemsøke dem og bli et farlig spøkelse som noen hadde hørt ofte skjedde med hekser. De bestemte til slutt for å fjerne de voksende hornene hennes, som sikkert var en kilde til hennes makt, og etter mye slit sagde de dem av så langt inn som mulig. I sinne og raseri kalte Kára på krefter fra hva enn som ville svare henne og hun kun kjenne en mørk kraft stige opp i seg; og når hun slapp den løs kunne hun føle hvordan livskraften trakk ut av hennes overgripere og ble sugd inn i henne for å gjøre henne sterkere. Uten tanke kalte hun på den igjen og igjen helt til hun hadde tappet dem for alt liv. Og før noen flere kunne oppdage hva hun hadde gjort, grep hun tak i våpen og det viktigste hun kunne se før hun løp av gårde. Men uansett hvor mye av livene dems hun hadde tatt for seg selv, så helbredet ingenting de nå små stumpene som var igjen av de små hornene.

Etter mye hard reise slo Kára seg ned rundt Iqic, hvor hun først dekket det hun trengte for å overleve ved å se til skadde. Og heldigvis for henne var det nok av overtroiske godt folk der som ikke var like skeptisk til talentene hennes og som begynte å spørre henne om svar på enkle ting, om vær, når vinteren ville komme igjen, når våren kom, og andre banale spørsmål. Men selv om hun kunne klare seg greit i Iqic så ville hun ha mer, og hun brukte sjarm og kløkt til å lure til seg fordeler fra godtroende som ikke visste bedre, for å bygge seg sterkere... for hun hadde sett hva som ville skje; en verden oppslukt og ødelagt av is og ild, hvor kun de sterkeste ville stå igjen. Hevn mot hennes eget folk var en bagatell i forhold til dette... de ville nok forsvinne uansett da de kanskje hadde den fysiske styrken, men manglet kløkten til å bli sanne overlevere.

I det minste fortalte spådommene hennes at Loke hadde sett ut tre allierte, eller bedre sagt brikker, for henne.

Personlighet
Mange kaller Kára både sjarmerende og til og med hyggelig, noe som er en sterk kontrast til hennes egentlig natur; manipulativ, blodtørstig og kald. Siden hun er kjent i området som en med helbredende kunnskap har hun noen ganger stilt opp for døende, syke, og til og med som jordmor... og noen ganger har hun gitt Loke og Thrym det de vil ha; menneske-offer, som som regel har vært en pasient som var for syk til å reddes, for skadd til å komme seg, eller et "dødfødt" barn. Kára tenker for det meste bare på sitt eget vel og ve, med unntaket av hennes allierte som hun ser på som en investering å holde sunne og friske, til det blir deres tur å få deres livskraft trukket ut av henne.
Hun foretrekker å manipulere situasjoner i sin favør framfor fysisk konfrontasjon, men hun skyr ikke vold eller andre midler for å få sin vilje.

Utsende
Med mørkt hår og isblå øyne er Kára en som trekker oppmerksomhet, og som mange kvinner i de nordlige strøk er hun velbygd og høy. Hun har forlengst forkastet de barbariske plaggene til sitt folk og går kledd i mer sofistikerte antrekk som er å oppdrive i Iqic.
Hellig-symbol hun bærer er en safir lagt i sølv formet som en flamme.

Dette innlegget er endre av Selene: 06/04-2015 - 03.55

Winter Court is coming

Fine Quality Kimono: Two peasants starving for a year
Fine Quality Sandals: One peasant starving for a year
Fine Quality Coutier's Cap: Four peasants starving for a year
Fine Quality Coutier's Fan: One peasant starving for a year
Not Looking like a starving peasant at winter court.....Priceless
2

#4 Bruker er logget av   Selene 

  • Empress of Rokugan
  • Gruppe: Medlemmer av SKSF
  • Innlegg: 663
  • Ble medlem: 22/05-04
  • Kjønn:Kvinne
  • Sted:Lillestrøm
  • Interesser:Rollespill: L5R, D&D (3.5!), Pathfinder, Ars Magica, Scion.
    Brettspill: Arkham Horror, Red Dragon Inn, Ninja: Legend of the Scorpion Clan.
    Kortspill: L5R.
    Annet: DDO, Heian historie, geisha, kimono, kostymer.
  • Navn:Lene Jakobsen

Postet 25/08-2015 - 02.05

Leona Shan

Postet bilde


Rase: Menneske
Alder: 25
Høyde: 198cm
Øyne: Stål-blå
Hår: Blond

Leona er en ekstremt høy og muskuløs kvinne som rager over de fleste menn, og er sterkere enn mange av dem og. Mange blir rett og slett intimidert av hennes tilstedeværelse, og selv om hun ikke direkte ser uhyggelig ut, så virker hun absolutt ikke koselig. Leona liker veldig godt jobben sin som muskel-arm til Vecna-kulten, og selv om hun kanskje ikke er den sterkeste i tro er hun sterkere i viljen og helse enn folk flest.

Som ung vokste hun allerede fortere enn sine jevnaldrende, og som ung var hun stalljente i sør for en landsherre. Blant de som tjente herren var en ridder som tjente Azalin-kirken, Theron Vizla, og han valgte ut Leona som personlig hestepasser til stridshesten sin da han så at hun var en av de få blant de unge som var sterk nok til å håndtere en slik hest. Etter hvert som hun jobbet for Theron ble hun hans væpner og hun fulgte han i strid og lærte mye om krigskunst under han. Etter hvert som hun ble eldre, syntes hun at det ikke var så veldig mye mer Theron kunne lære henne. Dessuten begynte han å bli gammel også og var ikke lenger like tøff som han en gang hadde vært. Så hun kvelte han i søvne, og så knakk nakken hans så det ville sett ut som om han hadde falt av hesten. Leona tok så rustningen, sverdet og skjoldet hans som sitt eget og tok hans plass på den neste turneringen.

Etter å ha vunnet ett par turneringer ble hun oppsøkt av en nok så heslig mann som kalte seg Vitiate. Han sa at han visste hva hun hadde gjort med Theron og kastet magi som forhindret henne i å bevege seg før hun rakk å gripe etter sverdet sitt. Vitiate fortalte at han ikke skulle si det videre til noen, så lenge hun kunne jobbe litt for han og han lovte at hun ville bli godt belønnet. Leona brøt løs fra trolldommen som holdt henne fast, men bestemte seg for å akseptere tilbudet hans. Og de neste årene jobbet hun så for en av høyeste-prestene i Vecna-kulten, som hans livvakt og muskelarm.

Ikke lenge siden ble Vitiate kraftig svekket av en hellig prest av Pelor som han så vidt beseiret, og han skjønte at han måtte trekke seg tilbake fra aktiv reising for nå. Alderen hadde begynt å ta han igjen og det ville ta han tid å komme seg. Men han sørget for å sette Leona til arbeid for kulten ihvertfall og satte henne i kontakt med en gruppe som skulle reise nordover for å etablere en liten base for kulten der.
Winter Court is coming

Fine Quality Kimono: Two peasants starving for a year
Fine Quality Sandals: One peasant starving for a year
Fine Quality Coutier's Cap: Four peasants starving for a year
Fine Quality Coutier's Fan: One peasant starving for a year
Not Looking like a starving peasant at winter court.....Priceless
0

#5 Bruker er logget av   Henrik 

  • Mr. Top-Hat
  • Vis galleri
  • Gruppe: Triumviratet
  • Innlegg: 565
  • Ble medlem: 24/09-09
  • Kjønn:Mann
  • Yrke: Student
  • Sted:Oslo

Postet 25/08-2015 - 14.07

Kalevi Vorbis


Kalevi vokste opp med sin mor i en skittent og fattig del av Merants, en mellomstor havneby sør i Kontrava, under simple kår. Som liten hadde han en følelse av
å en gang ha løpt gjennom ganger av tilhogd stein, men etterhvert som minnene ble svakere slo ham det fra seg som innbildninger, og konsentrerte seg mer
om nuet, som etterhvert tiltok en form preget av å stikke ned fulle sjømenn og stjele pengene deres før han dumpet likene i havnen heller enn å skulle slite
fingrene av seg med ærlig arbeid. Kan hende ville han fortsatt med dette, bygget seg opp en gjeng med mordere og røvere, og levd et behagelig liv inntil den
dagen en yngre og raskere tyv tok livet av ham i ett kupp, men skjebnen ville det andreledes. Det startet da han mor ble alvorlig syk. Det startet som tannverk,
utviklet seg siden til en svulst på kjeven, og innen hun var blitt tatt til legen var det blitt så ille at han så seg nødt til å fjerne store deler av kjevebeinet for å redde
henne. Hun hadde vært delirisk store deler av sykdomsforløpet, men selv etter at hun var blitt 'kurert' slapp ikke deliriumen taket, og hun endte opp ute av stand til
jobbe, ute av stand til å spise på egenhånd, og ute av stand til å ta vare på seg selv. Uvillig til å skulle tilbringe resten av livet på å ta vare på en sinnsforvirret krøpling
dumpet Kalevi henne på trammen til det nærmeste sykehuset og forlot byen. Så vidt man vet vendte han aldri tilbake igjen.

Det neste året flakket han rundt mellom byer inntil han en natt ble overfallt av maskerte menn, slått bevisstløs, og ført vekk. Når han våknet befant han seg i et mørkt
steinrom spent fast til en solid stol. Det var i dette rommet han først traff mannen som skulle bli hans mentor innenfor Vecna-kulten, en mann det etterhvert skulle
vise seg å ha hatt en hånd med i omstendighetene rundt hans unnfangelse, og kan hende grunnen til at hans mor hadde flyktet med ham i ung alder og gjemt seg
blant den sosiale underklassen i håp om aldri å bli funnet. Nøyaktig hva hans mentor hadde gjort med enten ham eller moren fikk han aldri helt svar på, men under
hans strenge oppsyn ble han tvunget gjennom utallige eksperimenter for å vekke en magi som visstnok var blitt implantert i ham enten under eller like etter unnfangelsen,
og da denne endelig var vekket bli han gitt et valg. Enten kunne han slutte seg til kulten, bruke kreftene de hadde gitt ham til å beskytte den, kvitte seg med dens fiender og
de som måtte ha vært uheldige nok til å lære om den ved slump mot en mulighet til å gjøre seg fortjent til rikdom, makt og andre goder, eller så kunne han bli satt fri.
Uten illusjoner om hva 'frihet' ville innebre takket han ja til det første.

De neste ti årene var i bunn og grunn gode år sammenlignet med hans barndom. Under kultens årvåkne øye fikk han trening og oppdrag så vel som beskyttelse og
betaling, inntil det tidspunkt hvor hans mentor følte at hans lojalitet var godt nok bevist til å kunne gi ham et viktigere oppdrag, med større risikoer, men også med
friere tøyler og større muligheter. Hans skulle nemlig sendes nordover for å hjelpe til med å starte en ny celle og slik spre kultens makt og rekkevidde...
Jeg streeener bort til døren!
0

Del dette emnet:


Side 1 av 1
  • Du kan ikke starte et nytt emne
  • Du kan ikke svare i dette emnet

1 medlem(mer) leser dette emnet
0 medlemmer, 1 gjester, 0 anonyme brukere